Ikke definert

Jeg er redd for mange ting. Redd for kjelleren hjemme, og redd for mennesker som ikke smiler. Redd for å feile. Å være ensom, eller å spise ute alene. Redd for dårlige karakterer, å ikke oppnå det jeg ønsker. Livredd for å bli sett rart på for det jeg skriver, eller for at andre ikke skal like det. For å få skrivesperre, eller å slutte å skrive.

 

Er redd for ansvar, men redd for å ikke ha ansvar og for å bare være en tilfeldig forbipasserende. Å være en i mengden kan jeg ikke takle, men bukker samtidig under for press. Jeg er redd for å gi for mye av meg selv og for å være pågående, for å snakke med mennesker jeg bare kjenner sånn halvveis.

 

Angst for å se meg selv i speilet om morgenen, kun for å finne nye feil. Frykten for at andre skal se disse feilene. Den iboende, ubønnhørlige redselen for at noen skal se meg; se at jeg er et falleferdig byggverk av mangler.

Jeg er livredd for å finne meg selv - og finne ut at den personen ikke er en jeg vil forbindes med.

Uke 9 hadde jeg vinterferie, og brukte det meste av tiden på å våkne i ettiden, å ligge immobil i senga, hoste, halvsove med dataen på fanget, spille sims, SPISE, sove enda mer og å se filmer.

Men jeg har også vært sosial, da, ettersom Siri og Camilla hadde bursdag.




Så husker jeg heldigvis ikke mer av den kvelden.

Neste morgen var det opp klokken syv. Min eneste motivasjon til å rulle ut av senga var en kartong med juice jeg hadde kjøpt dagen før. Jeg spurtet ut på kjøkkenet i vill glede, så for meg hvordan jeg skulle drikke alt sammen rett fra kartongen, bare for å finne ut at Anne-Linn hadde DRUKKET DEN OPP mens hun spilte sims i alt for mange timer. Ikke nok med dette, men hun hadde også funnet det ultramorsomt å kaste kartongen i MIN søppeldunk. Så uetisk at det grenser til sykt.

Nei, så, i uke 10 dro jeg til Oslo for å leke engasjert og å få sittesår. Man blir dessuten svært fotogen av å drukne seg i kaffe og høre på debatter i tolv timer om dagen:




HAHAHA i rest my case.

Var med andre ord sosial HELE uka, noe som tok på.

Mandag hadde jeg ikke ANTYDNING til stemme hele dagen, så jeg satt for det meste som en idiot med "hei jeg har ikke stemme" skrevet i hånda og fraværende sosiale antenner. Vondeste jeg har opplevd på lenge, ettersom jeg ikke kunne komme med obligatoriske frekke kommentarer i tide og utide(eller, egentlig bare utide).

Men heldigvis har jeg nå bare gått glipp av fire prøver(.......) Føler meg som jeg går yrkesfag ellernoe. Hvordan setter man livet på pause, egentlig?



Nei, så fikk jeg fem lønninger og så brukte jeg mer penger på to og en halv time enn jeg brukte i hele februar. Kjøpte blant annet en tights som var så dyr at det ikke er forsvarlig, iallefall ikke for mitt budsjett. Men kjøpt er kjøpt og elg er elg, og synes iallefall jeg så ekstremt kul ut da jeg var sosial IGJEN i går. Men det husker jeg heller ikke, og har ikke bilder, noe jeg har kommet frem til at er likegreit. Beina mine har det ikke helt bra i dag, ettersom jeg gikk minst tre kilometer på høye sko, men jeg har iallefall sørget for å opprettholde ansamlingen av blåmerker.

God lørdag alle sammen! Som jeg nevnte har jeg tilbragt uka på Elevtinget i Oslo, og det var som i fjor; lange debatter, mye engasjert ungdom og utrolig gøy. Selv sitter jeg på en del meninger, men når det kommer til politikk er jeg nybegynner. Jeg liker ikke å uttale meg om ting jeg ikke vet noe om, og jeg prøver så langt jeg klarer ikke å gjøre det heller. Men torsdag morgen åpnet med en paneldebatt, der representanter fra de forskjellige ungdomspartiene innledningsvis fortalte om sine hjertesaker, deretter fulgte en debatt og til sist spørsmål fra salen.



For å sitere Ingeborg - politikere har en kronisk visjon om å forbedre skolen. Den første representanten, som kom fra Rød ungdom, fortalte om sin storslagne visjon om en leksefri norsk skole. Han mente at lekser virker mot sin hensikt, og at det hverken vil hjelpe de gode eller de dårlige elevene til å utvikle seg. Videre sa han at systemet skapte store forskjeller og at det ikke hjelper å teste hele tiden - samt at karakterer går i arv.

Jeg reagerer sterkt når politikere snakker om å kutte leksene, eller å droppe karakterer. Sistnevnte forslag var jo så vidt jeg husker et debattmoment på elevtinget i fjor, og jeg husker jeg også reagerte da. I år var jeg så heldig å være en av få som fikk muligheten til å stille spørsmål i etterkant av debatten, og selv om jeg ble litt småstressa(les overnervøs) over å skulle stå foran 500 engasjerte mennesker og stille spørsmål ved dette, forberedte jeg meg så godt jeg kunne på de 30 sekundene jeg fikk til rådighet. Under følger mitt spørsmål.

Jeg oppfatter det slik at du sier man skal kutte leksene for å utjevne forskjeller, og at det ikke vil hjelpe å teste hele tiden. Da lurer jeg på hvordan du mener at flere skal lære mer, slik det står bak oss. For la oss være ærlige - selv om ansvar for egen læring er en fin tanke, tror jeg svært få vil lære seg andregradsformelen eller franske verb om man ikke får noe igjen for det. Vi er tross alt ungdommer, og mener selv at vi har bedre ting å bry hjernecellene med. Jeg lurer på hvordan du mener det skal hjelpe å avvikle hele leksesystemet, fremfor heller å utbedre dette?

Svaret jeg fikk var etter min mening noe uklart, og mye av det samme som han allerede hadde sagt i innledningen. Jeg personlig har ingen tro på at norske elever vil lære mer av å få en enda slappere skolehverdag. Han mente heller ikke at skoledagen trengte å forlenges som en konsekvens av leksekutt, men at undervisningen heller skulle forbedres.



Jeg sier ja takk, begge deler. Selvsagt trenger vi bedre undervisning, men vi trenger også lekser for å lære, og vi trenger prøver til å fremkalle en viss dose viljestyrke, til å tvinge oss til å lære mer. Det å fjerne det eneste som får oss til å jobbe effektivt blir rett og slett å sy puter under armene på norske elever. Mulig at det ville utjevne noen forskjeller ved at alle ble like hjernevaskede, men samtidig ville det være å bygge opp en mur mellom Norge og resten av verden. Som konsekvens av leksekutt ser jeg for meg et land der ingen prioriterer å lære, men heller å kjempe seg opp og frem på lettest mulig måte. Om så dette ville fungert litt sånn halvveis i Norge, ville det aldri i verden fungere på et globalt plan - og vi vil få en generasjon yrkesaktive som mener pugging er til for selvskadere og at allmenkunnskap er forbeholdt deltakere i vil du bli millionær.

Personlig mener jeg at elevene i Norge har rett til å lære mest mulig, til å få utnytte sitt fulle potensiale. Om det norske leksesystemet ikke er tilpasset god nok læring, ja, da må vi sørge for å tilpasse det. Det hjelper ikke å gjøre oss en så enorm bjørnetjeneste som å skyve alt av lekser, karakterer og prøver under et stort teppe for å utjevne de akademiske forskjellene unge imellom. Ja, for å fremme kunnskap, må man rette kritiske øyne til systemet, og stadig utvikle, tilpasse og forbedre dette. Det vil ikke nytte å lage en behagelig skole og med dette isolere oss fra resten av verden, men det nytter å åpne for enkelte endringer. Å kutte leksene er bare ikke en endring jeg ser noen positive følger ved.

Som elev kan jeg jo ikke fordra hverken lekser eller prøver, men jeg vet at det må til for at jeg skal lære - og jeg har lyst til å lære. Jeg tror jeg snakker for en stor del av norske elever når jeg sier at selv om pugging virker døvt, så vet vi innerst inne at det er til vårt eget beste, samt at vi vil takke oss selv senere.

Vi snakker om at flere skal lære mer, og om verdens beste skole - ikke verdens behageligste skole og et fremtidig Norge drevet av leger med lekestetoskop og rettssaker basert på stein, saks, papir. Jeg vil ikke som gammel og bitter sitte og fortelle barnebarna om den gangen vi hadde prøver og lekser, og den gangen vi prøvde å lære, men gav opp. Jeg vil ikke at fremtidens Norge skal hete Lekeland med Lazytown som hovedstad.

Hva mener dere? Leksefri eller maks læring? Hva kan vi gjøre for å lære mer, og vil det etter deres mening virke fornuftig å kutte lekser og prøver? Hva skal til for å skape verdens beste skole, og er lekser en del av denne visjonen?

Gikk amok igjen.

I dag tok jeg meg selv i å si "jeg elsker livet mitt" idet jeg gikk inn i en butikk med to måneders oppspart lønning på kortet. De som kjenner meg vet at dette ikke er noe jeg kommer i skade for å si alt for ofte, men når det kommer til shopping... hyller på hyller med pent brettede klær, kleshengere med nye kjoler og rader med sko. Jeg kjenner meg helt ærlig nesten ruset når jeg drar kortet og venter på å gå ut av butikken med en pose med noe helt nytt og skinnende.

Er dette galt? Hvor langt skal materialismen gå? Jeg er fullstendig avhengig av å oppdatere garderoben, kanskje litt for ofte, og personlig synes jeg ikke det finnes noen bedre trøst enn klær, klær og klær. Som regel prøver jeg å fremstå som hakket mer heltemodig og fornuftig enn jeg egentlig er her på bloggen, men jeg tenkte jeg skulle gi de latterlig få leserne jeg har et innblikk i andre sider av meg også.

Filosofien går ut på at nært sagt alt er et kupp, man trenger pene klær for å overleve og at salg er til for å spare penger - og jeg tar meg selv i å tro på det. Kunne likegjerne bygge opp en religion for shopaholics, der kunne jeg mer enn gjerne vært en fanatisk troende.

Nei, men jeg vil likevel ikke påstå jeg har et problem. Jeg bruker for det aller meste egne penger, med mindre mamma synes synd på meg eller har dårlig samvittighet(altså relativt sjelden). Det skjer heller ikke at jeg bruker penger jeg ikke har - om jeg ikke har penger, blir det ikke shopping. Så jeg vil si jeg anser meg selv som en shopaholic på trygg is, men det er jo likevel et ganske underlig fenomen. Det er jo bare stoff, knapper og mønstre?

Hva er det som gjør det så gøy å kjøpe ting? Gjør vi det for oss selv, eller er det mest for å imponere andre? Hvor mye penger  bruker du på shopping i måneden?

Neste uke skal jeg tilbringe i Oslo, på elevtinget. Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å blogge derfra, så vi snakkes når jeg kommer hjem neste helg.

Until then, lots of love, Inga.

Du våkner opp, det er lørdag morgen og sola er iferd med å smelte snøen som har lagt seg gjennom en alt for lang vinter. Den etterlengtede lyden av fuglekvitter varmer minst like mye som solstrålene gjennom persiennene - den første vårdagen er et faktum. Døra til soverommet som sto på gløtt, glir nå sakte opp, og den gamle hunden dere kjøpte da du var liten kommer logrende inn i rommet. Den har begynt å røyte, og små dotter av den gyllenbrune pelsen blir liggende igjen på dynetrekket når den hopper opp i senga slik den alltid gjør. Du stryker den over pelsen og smiler for deg selv før du står opp og kler deg. Skoledagene byttes snart ut med påskeferie, og selv om sola speiler seg i snøen, er det fortsatt litt kaldt i lufta. Da er det godt å ha den splitter nye pelskåpa du kjøpte forrige helg, varm og klassisk...

Pelsjakken er en klassiker i motebildet, en tidløs og komfortabel løsning i et kaldt land som Norge. For ikke å snakke om skinnjakka, den du tar frem hver vår når sola varmer og det er på tide å pakke vekk votter og lue. Hvem kan vel klare seg uten en perfekt veske i skinn, det er jo slikt enhver jente bare må ha.



At dyr stues sammen i trange bur, bedøves ved kvelning med karbondioksidgass, blir gitt støt med strømstav og flås for de støvlettene du bare måtte ha, overser vi fullstendig. Vi rettferdiggjør det med at skinn er et "biprodukt", at det kommer fra dyr som allerede har dødd for kjøttproduksjonen - men dette er en myte. Det gjør meg direkte kvalm at jeg selv også blir dratt mot produkter i skinn, og at hjernen min begynner å vri seg etter unnskyldninger for hvorfor jeg trenger akkurat dette. Det er for dumt, er det noen som trenger skinn og pels så er det dyrene selv, og ikke oss mennesker. Vi har vår egen hud, og vi har tonnevis med muligheter til å lage varme og fine klær i andre materialer.


(Ville du drept et menneske for en parykk?)

I det siste har jeg blitt mer bevisst på hva slags klær jeg kjøper, slik at jeg ikke skal komme til å kjøpe ekte skinn ved et "uhell". Jeg har jo ærlig talt ikke peiling på hvordan man ser forskjell på ekte og syntetisk skinn, men sånt må man være bevisst på. Selv om shopaholicen i meg lider når jeg går forbi hyller på hyller med fantastiske sko, vil jeg heller høre på mennesket i meg. Det skal ikke så mye til å være motebevisst og samtidig unngå skinn og pels.

Så vær bevisst - vær bevisst fordi det ikke er verdt det, fordi du vet bedre og fordi du vil være bedre. Ingen vil vel være en del av mishandling av dyr, og for hver krone du legger i denne industrien gir du tommel opp til fortsettelsen.



Alle dyr har rett til å bevege seg fritt, rett til frisk luft og rett til å utfolde seg i det miljøet som er naturlig for arten, og i henhold til sine artsspesifikke atferdsbehov. Alle dyr som er gjort avhengige av menneskene har rett til å få sine endrede, men artsspesifikke, behov dekket. Alle dyr har krav på at det tas hensyn til deres livsgrunnlag.
- Hentet fra NOAHs dyrerettighetserklæring, du kan selv lese hele og støtte denne ved å skrive under her

Hva mener dere? Hvor bevisste er dere på hva klærne dere kjøper er laget av? Er dyrs rettigheter bare tomme ord og en fin teori, eller noe som virkelig bør jobbes for å sette ut i praksis?

Litt sent, men den som venter på noe godt... unnskyld, skal prøve å undertrykke egoet mitt. As if!
Denne uken har jeg:

- vært på Gautefall med klassetrinnet. Jeg tar som kjent avstand fra fysisk aktivitet, så jeg bare..


- Jeg har begynt å lese en fransk bok for å forbedre karakteren. Skjønner ingenting, men det bryr jeg meg ikke så mye om.

- Jeg har fått bekreftet at jeg har "utviklingspotensiale" i biologi, lol.



- Jeg har vært på fatcamp/jentetur på Hovden. Handlet firstpriceprodukter for 2000, say no more.



badet i snøen



var kreativ



og dere vet... hytteaktiviteter. Ludo, yatzi og slikt.

Kan forresten fortelle at Ingeborg etter to dager som myndig er på fornavn med de ansatte på polet. Slikt lover alltid godt! Har også blitt syk, så rart.... Lurer på om det har noe med amøben av en taxisjåfør på Hovden som heller så på curling enn å hente folk, og som måtte ringes både to og tre ganger før han kom seg ut i bilen, kombinert med det faktum at jeg klarte å bli frastjålet en sko. Ja, så har jeg også mistet lommebok, kamera, all energi og en øredobb. Nå skal jeg stoppe før jeg risikerer at dere aldri tar meg seriøst igjen.

Nei, så har februar gått over i mars, og nå synes jeg snøen kan takke for seg. Nok er nok, men alt avisene maser om er nye kuldebølger. DET er jeg faktisk ikke sikker på om jeg kan takle.

Nederlagene skal opp i lyset, ikke graves ned. Det er på den måten man blir menneske.
Aksel Sandemose

Da jeg var femten eller seksten bestemte jeg meg for å søke på UWC for de to siste årene på videregående. Jeg begynte å fortelle folk om dette, lastet ned søknadsskjema og leste om skolene. I månedsvis googlet jeg etter bilder, slukte blogger og leste på forumet til hjemmesiden.



Tiden for å søke kom nærmere og nærmere, jeg brukte lang tid på å formulere søknaden og fikk familie og venner til å rette den gang på gang. Jeg tok nye passbilder, analyserte meg selv, fikk legeattest og omtaler fra gamle lærere. Hele søknadsprosessen gikk jeg rundt med gigantiske sommerfugler i magen - og de rundt meg fortsatte å fortelle meg hvor garantert jeg var å komme inn.
"Herregud, bare se på vitnemålet fra ungdomsskolen".
"Om ikke du kommer inn, kommer ingen inn"

Jeg prøvde virkelig å ikke høre på det folk sa, for jeg ville ikke bygge opp for mange forventninger. United World College er skoler med høye krav, søkerne er mange og gode og jeg har iallefall inntrykk av at det er en tett konkurranse mot slutten. Alt dette visste jeg jo, men likevel kjente jeg sakte men sikkert et sykt ønske bygge seg større og større inne i magen. Jeg ville jo så gjerne, det var ingenting jeg hadde mer lyst til. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg drømte om at jeg kom inn, eller hvor ofte jeg satt og stirret ut av vinduet i klasserommet og tenkte at om et år ville jeg kanskje være på andre siden av kloden. Jeg kan love at jeg prøvde å kjempe mot disse forventningene, for jeg visste at de ikke ville føre noe godt med seg om jeg skulle bli avvist.


Etter intervjuet, mars 2009.

I slutten av februar i fjor fikk jeg innkalling til intervju i posten, og jeg ringte rundt til alle jeg kunne komme på, jeg løp nærmest på veggene og jeg begynte nesten å gråte av glede. Syttende mars 2009 dro jeg og Mari på intervju i Oslo, jeg husker så godt den dagen, jeg husker hva jeg hadde på meg og at jeg så vidt fikk ned frokosten. Med skremmende klarhet husker jeg spørsmålene jeg ble stilt, hvordan jeg jobbet på spreng der og da for å beskrive meg selv med tre ord, hvordan jeg fikk hjerneteppe da de spurte meg om ungdommens kulturmønstring og jeg skulle svare på engelsk. Jeg husker hvordan ingen trodde meg da jeg fortalte hvor dårlig det hadde gått, overbevisningen de alle hadde om at jeg skulle klare det.

Så, i april, kom avslaget i posten, og jeg kan huske hvordan jeg sank sammen på gulvet og gråt, lenge. Jeg sovnet der, og mamma kom hjem og var fortvilet og jeg fortsatte å gråte. Det virker kanskje dumt å gråte øynene ut på seg over en tapt skoleplass, men for meg var det måneder med forventninger, stadig villere sommerfugler i magen og nervøsitet som til slutt blandet seg sammen til en eneste tsunami av stress. Dagen var en fredag, og jeg skulle i bursdag til to av vennene mine. I stedet ble jeg liggende hjemme i to dager, jeg kastet opp og spiste nærmest ingenting, så filmer og kastet opp enda mer.



Men søndag kom, og jeg ble rett og slett nødt til å ta meg sammen. Måtte innse at det ikke hadde skjedd en feil, at jeg skulle bli på Risør videregående i to år til og at jeg ikke skulle hverken til Singapore, Hong Kong eller Fjaler for den saks skyld. Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke hadde ambisjoner lenger, jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg eller hva jeg skulle sikte etter nå. Skal jeg være helt ærlig, så følte jeg meg som verden største taper - jeg fikk angst da jeg fant UWCs hjemmeside blant favorittene, av å finne kopier av søknaden i skuffer på rommet. Der og da bestemte jeg meg for å skyve det hele bort, jeg la hele saken død og nektet å føle mer på det.

Etter det har jeg ikke besøkt hjemmesiden en eneste gang, jeg har ikke lest på bloggene og jeg har i størst mulig grad unngått å snakke om det hele. Jeg mistet en stor porsjon selvtillit den dagen, og jeg har ikke orket å stille meg ansikt til ansikt med følelsen av å mislykkes. Bare å tenke på det gjorde meg tiltaksløs og gjorde at jeg følte meg liten og dum. I stedet for å se på mulighetene jeg hadde videre, dyttet jeg hele opplevelsen unna og sa til meg selv og andre at jeg ikke tenkte stort over det.



Det er sannsynligvis det dummeste jeg har gjort. Jeg tenkte jo ikke på annet. Men som forventet forsvant disse tankene etter en stund, og uten at jeg behøvde å takle dem. Helt til jeg for noen uker siden fant de returnerte kopiene av søknaden min da jeg ryddet på rommet. Plutselig kom alt veltende innover meg igjen, følelsen av nederlag, av å ikke være god nok. Det var nesten et år siden søknaden ble sendt, og der satt jeg helt immobil på gulvet på rommet mitt mens tankene kvernet. Hvorfor var jeg ikke god nok? Hva er galt med meg? Hva hvis...

Jeg ser på meg selv som en person med en naturlig dose selvironi, men dette var noe jeg virkelig ikke taklet. Jeg hadde så mye håp, og det ble så brutalt revet vekk. Din søknad nådde dessverre ikke opp. Den dagen for noen uker siden leste jeg gjennom hele søknaden, og jeg fant frem dagboken jeg skrev i rundt det tidspunktet.

"2. april 2009
Og ingen av dem vet hva jeg har blitt. De sier de er stolte av meg og de vet jo ikke bedre. Kanskje kjenner de meg bare som den jeg var for et år siden. Nå kan jeg ikke mestre lenger. Jeg sitter igjen med en følelse av å være tom, fullstendig ubrukelig. Kunne jeg bare snu tiden opp-ned, rundt, tilbake.. Bare jeg forstår det, hvilket steg jeg har tatt. I helt feil retning, det er ikke ok. Det går ikke bra. Jeg er helt tom.
Har aldri i mitt liv følt meg så udugelig, hva skal jeg gjøre nå? Jeg føler at jeg aldri kommer til å lykkes. Jeg er ikke god nok, og jeg vil skrike. Alt er forgjeves, det er ingenting som hjelper. Håpløst. Aldri har jeg skammet meg mer over meg selv, virkelig ikke.
De vet ikke hva jeg har blitt, men det gjør jeg. Faen ta meg."

Når jeg leser dette, blir jeg ganske lei meg med tanke på at jeg faktisk virkelig følte det sånn. Men jeg angrer jeg ikke et sekund på at jeg søkte. Det gav meg mye erfaring å få det avslaget, det har gjort meg bedre kjent med meg selv og mine mangler, og det har gjort at jeg har lært hvordan jeg absolutt ikke skal takle vanskelige situasjoner. Til slutt har det gjort at jeg kan jobbe med de feilene jeg har funnet i meg selv, og på den måten til at jeg har utviklet meg. Så jeg er egentlig takknemlig, og forhåpentligvis er dette siste gang på lenge jeg skriver om dette. Jeg er på en måte ferdig med det, på ordentlig denne gangen. Dette ble langt, men jeg vil ikke forkorte når det handler om hva jeg føler, det blir på en måte feil.




Med dette vil jeg si følgende til alle der ute som opplever et nederlag av noe som helst slag - det være seg hva som helst. At du ikke oppnår karakteren du håpet på på historieprøva, om du ikke fikk sagt det du skulle til den helt spesielle personen eller at du ikke klarte å få til den helt riktige smaken på middagen. Hvert nederlag kommer med en lærdom som er gull verdt - så føl på det og la deg inspirere til å stå oppreist videre. Det finnes ikke noe som ikke kan takles, noe tar lenger tid enn annet, noe føles som om det skal ta for alltid, men jeg tror man kan klare det med vilje og målbevissthet. Og man kommer ut på andre siden med en litt rikere personlighet og langt bredere erfaring.

Hva tror dere? Har dere noen historier dere vil dele?

Nye kuldebølger, sen vår, kald sommer i vente... De deprimerende værnyhetene står i kø, og jeg kan ærlig si at jeg ikke husker sist gang jeg har frøset så mye i løpet av en vinter. Dropper trening selv om jeg vet jeg ikke bør, slukker lyset og ligger som en amøbe under dyna med dataen på fanget, kjenner meg sliten i hver kroppsdel.

Uansett - jeg har laget en spilleliste for de dagene da man bare vil sette varmeovnen på full styrke og drukne i dyner og puter. Den inneholder blant annet secondhand serenade, Johnny Cash og James Blunt, say no more. Til de av dere som har tenkt til å påstå at jeg oppfordrer folk til å bli selvskadere, deprimerte og livshatere har jeg bare en ting å si. Vinteren har aldri vært så kald.

Her finner dere playlisten, snakkes i.... grava.