Ikke definert

Da jeg gikk i sjette klasse spurte læreren min meg under en elevsamtale om det var noen av fagene jeg ikke likte, eller som jeg mente var vanskeligere enn de andre. Jeg var på denne tiden verdens største nerd av en unge, og syntes - på tross av total mangel på grammatisk sans og tallforståelse - at jeg mestret alle fagene bra. Selv fant jeg ingen fag vanskelige eller kjedelige, jeg likte å gå på skolen og jeg(jada, jeg vet) likte å gjøre lekser.

Men da jeg satt der, ansikt til ansikt med læreren min og med mamma ved siden av meg, kom jeg på at dette kanskje ikke var helt normalt. Hvorfor skal man være glad i skolen? Alle hadde vel minst et fag de slet med, eller som de rett og slett ikke likte. Grepet av denne trangen til å være normal, påsto jeg at jeg ikke likte engelsk.
"Hvorfor det?"
"Jeg synes det er vanskelig".

Løgn, egentlig. Der og da var jeg ganske fornøyd med hvordan dette hørtes ut, læreren fikk noen ord å notere og jeg slapp å føle meg som den utrettelige nerden jeg i realiteten var. Siden har denne løgnen forfulgt meg, gjennom barneskolen og videre inn i ungdomsskolen fortalte jeg støtt og stadig hvor vanskelig jeg syntes det var å skrive engelsk, at jeg ikke visste riktig hvordan jeg skulle bøye de vanlige uregelrette verbene og så videre. At jeg hadde femmer i faget overså jeg, og fortsatte å fortelle meg selv hvor gørrkjedelig og vanskelig faget var.



Etterhvert ble den uskyldige lille løgnen så innarbeidet i systemet at jeg trodde på det selv. Jeg begynte å tro at engelsk var kjedelig, at jeg var skikkelig dårlig i det og at jeg aldri kom til å mestre det. Ganske ironisk ettersom språkfagene alltid har vært de beste fagene mine, men sånn ble det. Og hvorfor? Nå har jeg med tidenes største smil valgt bort engelsk, og ville ikke valgt det tilbake om jeg så fikk penger for det. Jeg har rett og slett lært meg å hate faget, selv om jeg i virkeligheten ikke har problemer med å skrive engelsk. Mener ikke at jeg er noen engelskgud, men jeg var tross alt oppe i det til eksamen på ungdomsskolen med toppkarakter som resultat, så hvor ille kan det være?

Når jeg tenker over hele denne situasjonen, blir jeg litt satt ut. Er det så galt å være "flink" at man må skjule det og tvinge skolegleden tilbake? Akkurat nå skulle jeg gitt hva som helst for å få tilbake den syke gnisten jeg hadde, men da jeg faktisk var skolefrelst gjorde jeg alt jeg kunne for å skjule det. Hvorfor er det så feil å være glad for å lære? Jeg skjønner jo at det kanskje ikke er så kult å være på fornavn med alle lærerne, bruke leksene som favorittidsfordriv og legge ut i den vide og det brede om hvor gøy det er å gå på skole, men det må da være lov å like seg på skolen? Er det en norm som sier at man skal hate skolen og alt den innebærer? Det er jo ikke rart Norge er på bunn når det kommer til skoleprestasjoner, hvis det skal være så ille å like seg på skolen.

Hva med dere, liker dere skolen? Og ikke minst - vil dere innrømme det for vennene deres, eller er det "kulere" å skulke, klage over leksemengden og hate lærerne?

Den 28.08.08 ble gratisprinsippet i videregående skole vedtatt, og her sto visjonen om retten lik utdanning for alle sentralt - det skal være gratis å gå på videregående skole. Dette er vel og bra, det skal forhindre at ressurssvake elever blir stilt i en situasjon der de må takke nei til klasseturer og havne på siden av de andre elever, og eliminere risikoen for at noen blir presset til å betale. Personlig har jeg ingen problemer med å se argumentene for gratisprinsippet, og jeg kan forstå hvorfor det er blitt slik.

 

Likevel; da jeg begynte i første klasse på den lokale videregående skolen, ble klassene våre fortalt at i tredje klasse, da skulle vi på tur. Det har lenge vært tradisjon ved skolens studiespesialiserende linje å reise til storbyer i Europa, slik som Reykjavik, Roma og York. Allerede som førsteklassinger begynte vi å glede oss, og da vi i høst begynte i andre klasse var det endelig på tide å begynne å planlegge. Det hele startet litt tungt da vi fikk vite at vi for å kunne reise måtte ha over 90% av elevene med. Lærerne satte igang en undersøkelse der vi skulle svare ja/nei på om vi ønsket tur, og om vi var villige til å betale for dette. Her skulle vi ha underskrift av foreldre, og vi skulle også underskrive selv. At lærerne kalte denne undersøkelsen anonym skapte en del forvirring, men vi regnet med de hadde sitt på det rene. Etter to uker hadde bare omtrent 70% av elevene klart å somle seg til å levere, og kontaktlærer sendte ut melding om at alt for mange hadde svart nei.

 

Vel, selv om kontaktlærere og administrasjonen påsto vi hadde snublet i første hinder, satte jeg og Ingeborg likevel igang en ny undersøkelse - helt anonym denne gangen, og samlet inn alles svar. Vi var veldig uheldige, ettersom vi hadde flere på vårt trinn som knapt var på skolen, eller som bare sto oppført i klasselistene selv om vi bare hadde et eller to fellesfag med disse. Likevel fikk vi en prosentandel på over 90 som ønsket tur, og jeg skrev en søknad og leverte inn alt sammen til administrasjonen. Men nei, da jeg etter et par uker etterlyste svaret, gravde kontaktlærer frem et avslag fra en bunke papirer. Og omtrent her er det gratisprinsippet kommer inn i bildet. Nå kunne plutselig ikke turen arrangeres, fordi det var såkalt umulig å gjøre dette i tråd med det "nye" prinsippet.

 

Jeg er så utrolig frustrert over hvordan et relativt fornuftig prinsipp kan fungere så dårlig i praksis, og at vi ikke får noen studietur fordi administrasjonen ikke har tid, ressurser eller lyst til å hjelpe oss. Det blir rett og slett for vanskelig for elevene å gjøre noe, da den eneste muligheten jeg fikk slengt etter meg var at skolen kunne få inn et anonymt pengebidrag. Dette orket jeg rett og slett ikke kverulere videre på, jeg ble så utrolig lei av å krangle med administrasjon og kontaktlærere oftere enn jeg krangler med mine egne foreldre. Lei av å føle at hver gang vi løste et problem, dukket et nytt opp, og lei av at ingen ville ta på seg ansvaret, men konstant unnskyldte seg med at alt kom fra sentralt hold. Kanskje gjør det også det, men det hjelper jo ikke. Ville det virkelig være så umulig å åpne for mulighetene vi har, i stedet for å fokusere på alt vi ikke kan gjøre?

 

Jeg skjønner ikke helt hva vi gjorde galt, eller hva som har skjedd de siste fem månedene som forhindrer oss i å få lov til å dra. År etter år har elevene reist på tur, men med oss ble det plutselig ekstra vanskelig. Hvordan kan gratisprinsippet omgås, og hvordan kunne man løst det på en bedre måte? Hva synes dere?

For bare noen knappe måneder siden var jeg så sikker. Jeg ville gå folkehøyskole etter videregående, utdanne meg som psykiater, og så på magisk vis skaffe meg mann, barn og et stort hvitt hus på vestlandet. Hvordan jeg skulle få karakterene til å samsvare med ønsket om å komme inn på medisin, eller hvordan jeg skulle komme meg gjennom et så hardt studie med min konsentrasjonsevne var uvesentlig - for jeg visste jo hva jeg virkelig ville. Og da kunne jeg vel saktens få det til.

Nå vet jeg ingenting. Uvitenhet og usikkerhet er noe av det som skremmer meg aller mest, det gjør meg tiltaksløs og redd, og det gjør at jeg føler meg liten og unyttig. Plutselig finnes det ingen del av meg som orker tanken på alt det harde arbeidet jeg må gjennom for å kunne studere medisin, helt plutselig virker ikke folkehøyskole særlig forlokkende og jeg spør meg selv gang på gang om jeg egentlig er et familiemenneske.



I nesten tre år har jeg vært så sikker på at jeg ville studere psykologi, og jeg hater stemmen som sier at det ikke er det jeg har mest lyst til. Jeg hater at denne tvilen først nå har sneket seg inn på meg, jeg hater at andre alternativer plutselig popper opp i hodet mitt og ødelegger for sikkerheten og den nøye planlagte fremtiden. Nå angrer jeg på at jeg valgte realfag. Hva skal jeg med det når jeg plutselig finner meg selv med et brennende ønske om å bli journalist? Eller når jeg finner ut at jeg vil bli lærer i norsk, bare for å forsøke å motbevise min egen teori om at det ikke finnes gode norsklærere? Jeg har visst hva jeg ville så lenge, og nå spiser tvilen meg opp innvendig.

På nytt føler jeg at jeg har så dårlig tid. Igjen skulle jeg ønske jeg var tre personer, gjerne fire-fem, så jeg kunne rekke å utrette alt jeg vil, skrive ned alle tankene mine og kanskje en dag klare å utgi en bok. For alt som kommer ut av denne evigheten med alternativer, er redselen for å gjøre en feil, stresset for å finne ut hva jeg ønsker mest og følelsen av at tiden løper fra meg. Selv om viserne på klokka tikker i det samme taktfaste tempoet, kjenner jeg følelsen av at hastigheten har tredoblet seg. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg våkner en morgen med rullatoren ved siden av senga og finner ut at jeg ikke har fått gjort noe av alt jeg drømte om å gjøre? Hva om...

Jeg orker snart ikke mer. Vet ikke hvordan jeg skal klare å ta disse valgene når jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg har mest lyst til. Skal jeg velge realistisk, skal jeg satse høyt eller bare prøve å gjøre mest mulig på minst mulig tid? Jeg kan jo ikke ha tre forskjellige yrker, være forfatter på fritiden og ha en familie ved siden av. Det er jo rett og slett fysisk umulig å gjøre alt på en gang, men jeg klarer ikke helt å innse det.



Tiden bare løper forbi meg, alt går så fort. Jeg er redd for at alle plutselig skal vite hva de vil, og at jeg fortsatt skal stå uten noen peiling på hva jeg skal ta meg til. Størst av alt er redselen for å velge feil, for å gå tom for sjanser og ende opp i angeren. For ved siden av uvitenhet, er anger den følelsen jeg hater aller mest.

Hva gjør man når man ikke vet noe som helst lenger? Finnes det noen norm som sier når du skal ha bestemt deg for hva du vil gjøre med livet ditt? Er man grådig om man har lyst til å gjøre alt, helst på kortest mulig tid? Hvor fatalt er det å velge feil? Jeg har så mange spørsmål, men jeg finner ikke svarene.

Skrevet november 2009



Da jeg begynte på ungdomsskolen gikk jeg i en-eller-annen bukse fra barneavdelinga på en-eller-annen butikk jeg ikke ante navnet på, og hadde ganske sikkert ikke hørt om hverken hårbørste eller sminke. Mulig jeg var sent ute, men jeg hadde ikke egentlig lyst til å bli voksen. Nå virker det som om alt er et eneste stort kappløp om å vokse opp fortest mulig, gi slipp på barndommen og lære seg å legge sminke før man lærer gangetabellen.

Jeg skjønner ikke helt denne utviklingen. Fjorten år gamle Voe troner jo topplista på blogg.no, og oppdaterer flere ganger om dagen med antrekk, sminketips og hverdagsbilder. Jeg tar meg i å tenke at hun er et barn. For guds skyld, hun er fjorten år og ser ut som hun er eldre enn meg selv. Det er så absurd, hvor ble det av den tiden hvor man bare... var barn? Føler jeg høres ut som en bitter gammel kjerring på noenogåtti akkurat nå, men jeg er bare litt trist. Når barn ned i trettenårsalderen kommer med slanketips, når elleveåringer oppdaterer hele Norge om venninnekranglene sine og når topplista drukner i "femten år og mamma, snart lykkelig gift"-blogger, da blir jeg rett og slett litt satt ut. Spør meg selv om det er teknologien eller verdiene som har utviklet seg mest drastisk, lurer på hvor dette skal ende.

"Hallo nå er jeg og Juni venner igjen. Heldigvis.

Selvmordsstatistikken blant unge i dag har skutt i været, det er direkte skremmende. Her bor vi i verdens beste land, hvordan kan man så ende opp så ødelagte at man tar sitt eget liv? Mange snakker om hvor egoistisk det er å ta selvmord, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene. Hva må til for at et selvmord kan bevilges forståelse? Hvor ille må man ha det før det skyldes det vonde fremfor egoisme? Hva må man gå gjennom som kan rettferdiggjøre å forlate alle rundt seg på en så brutal måte?

Jeg mener selvfølgelig ikke at selvmord noensinne vil være greit og overkommelig. Det er forferdelig at mennesker virkelig kan ha så stor tro på at livet ikke er verdt å leve. Samtidig som mange mener det er en feig handling, vil jeg påstå det kreves et visst mot. På samme tid som det er en simpel løsning på store problemer, er det et dypdykk inn i noe ukjent - noe vi vet skremmende lite om. Selv om døden er det eneste virkelig sikre vi vet, er det livets største mysterium. Så hva krever mest mot - å kaste seg ned i dette ukjente dypet, eller å fortsette livet med de problemene de har å by på?



Som sagt er det mange rundt meg som mener selvmord er uhyre egoistisk. Selv har jeg ingen tro på at mennesker som ikke føler at alt går mot dem på alle mulige måter ville ta sitt eget liv. Jeg tror at selvmordet er et produkt av en periode - uavhengig av varigheten - der alt skjærer seg. Det er mange måter å bryte ned et menneske på, og kanskje vil enkelte føle det er lettere å trekke siste millimeter selv, eller at hva som helst må være bedre enn situasjonen som den er. Likevel, en stor del av de menneskene som begår selvmord har en familie rundt seg, venner og bekjente som blir etterlatt i uvitenheten og sorgen, den intense følelsen av å ha gjort noe galt, eller å ikke ha gjort det som skulle til. Hvem er det egentlig som svikter i en sånn situasjon, de rundt som ikke ser og hører, eller en person som ikke vil eller tør å åpne seg? Og er det virkelig sånn at alle har noen, at ingen er alene?

Og hva har ført til denne økningen? Er det sekulariseringen som har slått inn og gjort at en ikke lenger tror på å havne i helvete for et selvmord, blir forskjellene mellom folk mer fremtredende og uutholdelige jo bedre vi har det? Har vi mistet det vi hadde av overlevelsesinstinkt - skyldes det at vi ikke lenger trenger å kjempe i hverdagen og at vi dermed ikke verdsetter livet, eller er det de som må kjempe, som faller utenfor velferdsnorge fra dag en som gjemmer seg bak søylene i denne skremmende statistikken?

Det ble mange store spørsmål her, og jeg vet ikke om jeg klarer å ta stilling til alle selv. Men først og fremst vil jeg høre deres mening om tittelspørsmålet - kan selvmord rettferdiggjøres, eller er det en lite gjennomtenkt og egoistisk gjerning? Kommer det an på situasjonen, eller kan man alltid løse de aktuelle problemene?

(Anne-Linn sa jeg ikke fikk ha flere useriøse bilder, men jeg klarte ikke finne et eneste presentabelt et.)

GREIT, jeg klarer aldri å holde meg unna. Gikk vel bare noen knappe uker fra jeg hadde sluttet til jeg begynte å skrive innlegg og lagre som utkast her inne, så har et par ferdige tekster i arkivet. Nå skal jeg slutte å ta meg selv så forbannet høytidelig og blogge litt igjen. Mulig det hele blir litt sporadisk, jeg har bare som mål å ikke stresse med det, for da ender jeg med å bli lei. Håper noen likevel får glede av et par innlegg nå og da, så får den som lever se og vice versa.

Velvel, her kommer et lite innblikk i hva jeg har tatt meg til siden jeg """"la ned"""" bloggen i oktober. Lite kronologisk, men det får dere overleve.

- Jeg har blogget meg ihjel om min selvutnevnte miserable hverdag sammen med Ingeborg



- Jeg har mistet puppene mine
- Jeg har begynt på skolen igjen, og jeg har kjøpt et arkiv for å forbedre karakterene(....) Så godt virker det:

- Jeg har hatt juleferie og feiret nyttår med gode venner(hold dere fast, under følger et svært pent bilde av meg)

- Jeg har jobbet ganske mye, og fant ut at jeg tjente 52 000 i gatekjøkkenet i løpet av fjoråret. Jeg har spart 1/52 av disse, resten har jeg flittig vinket farvel til(ja, det vil si et forbruk på drøye 1000 kroner i uka, ettersom jeg også har en jobb til)

- Jeg har irritert meg like mye som vanlig over dårlig staving og grammatikk:


- Jeg har aket ned en av byens mest svingete og bratteste bakker på en stjålet rattkjelke, hatt blå legger i ettertid, røsket ut min kjære søsters knaggrekke fra veggen og dagen etterpå gått gjennom byen i støvler, joggebukse, hettegenser og ørevarmere. Nice! Tror vi alle skal være glade for at jeg ikke innehar et eneste illustrasjonsfoto.

- Jeg har fått en "bror". Hadde vært fint om han lærte litt norsk da, engelsken min egner seg ikke i offentlighet.
(Forresten vil jeg legge til at jeg nå er 162 centimeter, og det er absolutt ikke unormalt, mamma sier at jeg er akkurat passe høy og jeg har ingen ønsker om at noen skal påpeke det motsatte. Er du større enn deg selv, kanskje?)

Men, dere. Nok desperate forsøk på å overbevise meg selv og de få leserne jeg innbiller meg at jeg har om at høyden min er overkommelig. Så, er det fortsatt noen der ute som følger med her? Det var ikke meningen å få opp "følg meg med bloglovin"-teksten mellom hvert innlegg, men til jeg finner noen som er hakket bedre enn meg med HTML, blir det sånn. Propaganda er vel ikke så helt feil uansett.

Så vis meg litt engasjement her, da. Vil dere at jeg skal fortsette å påprakke dere meningene mine? I så fall lover jeg å komme igang igjen i løpet av de nærmeste dagene!

(Fordi det passet med et skikkelig seriøst bilde her!)

For å gå rett på sak; etter omtrent halvannet år med blogging må jeg innse at nok er nok. Det er egentlig ikke noen spesiell grunn til at jeg gjør dette akkurat nå, men jeg har tenkt en stund og jeg kommer gang på gang frem til det samme. Når jeg starter på noe, har jeg en stor trang til å fullføre. En blogg er jo ikke noe man skriver ut i den forstand, det er mer som en sirkel. Jeg har elsket å skrive noe som ikke er enten dikt, noveller eller ren svada - men akkurat nå tar det for mye tid. Selv har jeg jo lyst til å poste et innlegg daglig, men tiden strekker ikke til og jeg ender bare med å skuffe meg selv.

Jeg føler jeg har vokst språkmessig på å blogge; før skrev jeg aldri noe annet enn skjønnlitteratur frivillig. Nå er jeg ganske sikker på at det kommer til å være dager der jeg angrer på at jeg la bloggen fra meg, men jeg har ikke lyst til å gjøre det sånn halvveis. Det må bli enten, eller - og jeg velger å prioritere andre ting.

Dette er et forsøk på å gi seg mens leken enda er god, selv om det etter jevnt over dårlig oppdatering ikke kan kalles det. Uansett, det har vært skikkelig kult at noen veldig få faktisk har orket å henge med her inne, og jeg håper dere har fått noe ut av å det, dere og. Nå høres jeg ut som en martyr og en krigshelt og så videre; men tusen takk til de som har kommentert og oppmuntret meg til å fortsette. Jeg kommer til å la bloggen stå ettersom mange av innleggene er skrevet rett inn og ikke lagret noe annet sted.

Til slutt, et par blogger jeg følger fast og som jeg oppfordrer alle og enhver til å sjekke;
www.sofsen.com
www.linniiie.com
www.sinober.blogg.no
www.metrah.blogg.no
www.kinefine.com

Dette virker vel strengt tatt ikke så seriøst som jeg skulle ønske, men invollene mine skriker etter å kjefte ut noe, hva som helst. Var ikke så vanskelig å finne noe - da jeg og Ingeborg var på butikken i dag, løp vi praktisk talt på et par hundre paller med julevarer. Julebrus, pepperkaker og gudene vet hva; vi styrtet selvsagt på dør så fort de korte bena våre rakk å bære oss, og jeg personlig skal ikke sette foten i en matbutikk før desember.

Joda, jeg er over gjennomsnittet glad i jula - og da særlig at den automatisk unnskylder at sukkerinntaket når nye dimensjoner. Men vi er ikke engang halvveis i oktober, og hvis det fortsetter sånn kommer jeg til å spy marsipan før vi rekker å tenne det første adventslyset.

Hva blir det neste - julebrus og freia påskeegg året rundt? Snakk om tiltak mot fedme, da. Hvis vi får inn et eneste juleprodukt på jobb før første desember slutter jeg på dagen. Så vet dere det. Blogges når jeg klarer å gjøre de daglige dosene irritasjon til noe litt mer konstruktivt!

I dag hadde vi fagdag i sosiologi og sosialantropologi, og var så heldige at vi fikk møte noen fra voksenopplæringen og snakke med dem om ting som kjønnsroller, ekteskap og religion i landet de kom fra.

Vi snakket med en veldig interessant dame fra Russland - hun var absolutt ikke interessert i oss, men lurte bare på en ting. Hvordan så vi på homofili? Personlig har jeg vel vært naiv og skånet, men jeg har vært overbevist om at debatten rundt homofili er lagt til side. Selvsagt har jeg ikke trodd vi hverken i Norge eller i andre land har oppnådd perfeksjon angående toleranse, men jeg ble likevel sjokkert da damen helt klart uttrykte at hun syntes det var fullstendig "unaturlig og forferdelig". Jeg mener - hva er det å diskutere? Hvordan kan vi fortsatt i år 2009 få sånne utsagn slengt i trynet?

"Gud skapte Adam og Eva, ikke Adam og Adam".

Vel, for det første tror jeg ikke på Gud. Jeg vil ikke uttrykke meg i det vide og det brede om hva bibelen sier, for det vet jeg ærlig talt ekstremt lite om. Det som sjokkerer meg mest er ikke hvordan mennesker tolker tekster på forskjellige måter, det er helt forventet. Nei, hva som gjør at jeg virkelig må konsentrere meg for ikke å sprute ut i tirader av meningsløs frustrasjon er hvordan man verden over setter ord fra en urgammel bok foran levende menneskers følelser.

Det er jo grader av hengivenhet til religion. Jeg sier ikke at alle kristne er homofober, heller ikke at alle som har noe imot homofile bygger sitt syn på bibelen eller noen annen religion. For å gå rett på sak er jeg bare rystet over at noen virkelig kan ha så tradisjonelle syn på et så viktig tema, for ingenting i hele verden kan unnskylde eller rettferdiggjøre å undertrykke andres naturlige følelser så brutalt. Selv skulle jeg ønske spørsmålet ikke kom opp i det hele tatt. Jeg håper at en dag, når noen spør om man mener homofili er naturlig og greit, vil den aktuelle personen få et sjokkert blikk og noe à la "hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig". For det er nettopp det det er - en selvfølge.

Selvfølgelig skal man få lov til å elske hvem man vil, uavhengig av kjønn. Det er en selvfølge at man skal få lov til å tilbringe resten av livet med en av samme kjønn, selvfølgelig skal man slippe å møte fordommer, frekke kommentarer og  hånlige blikk for noe man kan gjøre så lite med!


Omtrent her gikk jeg tom for ord.

Vel, skal prøve å hente meg inn igjen og avrunde innlegget. De fleste har vel vært forelsket en eller annen gang. Da vet man hvor utrolig lite man selv styrer den følelsen; uansett om personen er en idiot, en som har vært sammen med en i gjengen, en familiefiende, en som er "alt for gammel" eller hva det enn måtte være. Det finnes lite eller ingenting i denne verden som er mer naturlig enn kjærlighet og følelser for andre. Hvilket kjønn personen er spiller like liten rolle som hva slags hårfarge han eller hun har. Det er hverken sunt eller naturlig å undertrykke så sterke følelser, det er bare sykt.

Bare det at det skal være nødvendig å lekse opp alt dette, gjør meg sinnsyk av skuffelse. Jeg som trodde vi hadde kommet så langt...

(Nei, jeg kommer ikke til å spørre om dere er enige. Dere skal få være uenige på så godt som alt annet, men dette... nei)

Fordi jeg føler det er på tide å få litt (les: dårlig) humor inn på bloggen og frustrasjon ut av hodet får dere i dag en liste over helt random ting jeg mener er fullstendig bortkastet. Interessant, yeah. Forresten er svaret ja; jeg blir alltid så usaklig når jeg er irritert. Det slår aldri feil.




5. plass: Onepiece-joggedresser
Hvordan noen er villige til å betale i dyre dommer for en stygg, slapp joggedress er uforståelig for meg. Er det ikke ille nok med joggebukse-hettegenser-uggs-uniformen denne høsten? Men så har jo både Ulrikke Lund og Voe skaffet seg plagget, så det er vel ikke noe å lure på...





4. plass: ikt i skolen
Aldri har noe distrahert meg så mye fra å gjøre det jeg skal i timene. Lærerene har truet med å sperre facebook og diverse spill i over et år, enkelte nekter blankt å lære seg frontersystemet og ingenting skjer egentlig. Hvem stemmer for gratis varmmat til lunsj i stedet? Jeg bør bli kunnskapsminister, merker jeg!


3. plass: farmville, farmtown, happy aquarium ++
Hvis du har så sinnsykt lyst til å leke bonde, plant heller en eggplante(omg?!) i hagen og la meg slippe å se flere nabo og gave-forespørsler. Vel, gratulerer til facebook som har klart å lage et spill så avhengighetsskapende at det spilles på fest(skyldig, Ingeborg?).




2. plass: gilde ferdigstekt tacokjøttdeig
Tilberedning: riv av plastfilmen og sett aluminiumsskålen i stekeovnen ved ca. 150 grader i 10-15 minutter. What? Det går jo fortere å slenge kjøttet i panna, tilsette vann og pulver og steke det enn bare å varme opp stekeovnen - det vet til og med jeg! Det er oppfinnelser som dette som overbeviser meg om at mennesker er latere enn hva som burde være fysisk mulig og gjør meg ekstra glad for at jeg ikke spiser kjøtt lenger...


1. plass: kjøpevann på flaske
Jeg får lyst til å slå ned samtlige kunder som kommer nærmest flyvende inn i treningstights og med et liksom tilfeldig jeg-er-så-mye-sprekere-enn-deg-utrykk godt plantet i et svett tryne. For det første skal det ikke den største innsatsen i verden til for å være mer fysisk aktiv enn meg, og for det andre vet jeg like godt som dem selv at de bare dør etter en brus. En cola er til og med billigere enn en imsdal, så som regel klistrer jeg bare på meg jeg-er-så-mye-mer-økonomisk-enn-deg-utrykket mitt og lover meg selv at jeg bare skal drikke brus resten av livet.