Feil å være flink?

Da jeg gikk i sjette klasse spurte læreren min meg under en elevsamtale om det var noen av fagene jeg ikke likte, eller som jeg mente var vanskeligere enn de andre. Jeg var på denne tiden verdens største nerd av en unge, og syntes - på tross av total mangel på grammatisk sans og tallforståelse - at jeg mestret alle fagene bra. Selv fant jeg ingen fag vanskelige eller kjedelige, jeg likte å gå på skolen og jeg(jada, jeg vet) likte å gjøre lekser.
Men da jeg satt der, ansikt til ansikt med læreren min og med mamma ved siden av meg, kom jeg på at dette kanskje ikke var helt normalt. Hvorfor skal man være glad i skolen? Alle hadde vel minst et fag de slet med, eller som de rett og slett ikke likte. Grepet av denne trangen til å være normal, påsto jeg at jeg ikke likte engelsk.
"Hvorfor det?"
"Jeg synes det er vanskelig".
Løgn, egentlig. Der og da var jeg ganske fornøyd med hvordan dette hørtes ut, læreren fikk noen ord å notere og jeg slapp å føle meg som den utrettelige nerden jeg i realiteten var. Siden har denne løgnen forfulgt meg, gjennom barneskolen og videre inn i ungdomsskolen fortalte jeg støtt og stadig hvor vanskelig jeg syntes det var å skrive engelsk, at jeg ikke visste riktig hvordan jeg skulle bøye de vanlige uregelrette verbene og så videre. At jeg hadde femmer i faget overså jeg, og fortsatte å fortelle meg selv hvor gørrkjedelig og vanskelig faget var.

Etterhvert ble den uskyldige lille løgnen så innarbeidet i systemet at jeg trodde på det selv. Jeg begynte å tro at engelsk var kjedelig, at jeg var skikkelig dårlig i det og at jeg aldri kom til å mestre det. Ganske ironisk ettersom språkfagene alltid har vært de beste fagene mine, men sånn ble det. Og hvorfor? Nå har jeg med tidenes største smil valgt bort engelsk, og ville ikke valgt det tilbake om jeg så fikk penger for det. Jeg har rett og slett lært meg å hate faget, selv om jeg i virkeligheten ikke har problemer med å skrive engelsk. Mener ikke at jeg er noen engelskgud, men jeg var tross alt oppe i det til eksamen på ungdomsskolen med toppkarakter som resultat, så hvor ille kan det være?
Når jeg tenker over hele denne situasjonen, blir jeg litt satt ut. Er det så galt å være "flink" at man må skjule det og tvinge skolegleden tilbake? Akkurat nå skulle jeg gitt hva som helst for å få tilbake den syke gnisten jeg hadde, men da jeg faktisk var skolefrelst gjorde jeg alt jeg kunne for å skjule det. Hvorfor er det så feil å være glad for å lære? Jeg skjønner jo at det kanskje ikke er så kult å være på fornavn med alle lærerne, bruke leksene som favorittidsfordriv og legge ut i den vide og det brede om hvor gøy det er å gå på skole, men det må da være lov å like seg på skolen? Er det en norm som sier at man skal hate skolen og alt den innebærer? Det er jo ikke rart Norge er på bunn når det kommer til skoleprestasjoner, hvis det skal være så ille å like seg på skolen.
Hva med dere, liker dere skolen? Og ikke minst - vil dere innrømme det for vennene deres, eller er det "kulere" å skulke, klage over leksemengden og hate lærerne?


























