Ikke definert

Den forekommer meg rar, situasjonen jeg har vært i de siste månedene.

Jeg har opplevd å låse meg selv inne i tanker som tar opp all plass innvendig, som skyver alt annet ut. Det har gitt meg skrivesperre når det kommer til alt annet av meninger og ytringer. En idè kan dukke opp, men umiddelbart bli skjøvet til side for å gjøre plass til dette noe. Dette som har opptatt all plass, tanker jeg enda ikke kan sortere godt nok og som jeg enda ikke føler for å publisere. Kanskje senere, kanskje ikke.

Men i det siste har jeg stått her, med nøkkelen i hånda, forbanna tiltaksløs. Og jeg innså at tiden var iferd med å løpe ut, nøkkelen forsvant; det å holde på den, uten å ta den i bruk, det var som å forsøke å bære vann bare med hendene. Så jeg har bestemt meg for å låse meg selv ut igjen. Det har ikke vært lett, og det er fortsatt ikke enkelt(rettelse: det har vært forbanna vondt). Men på en måte står jeg litt på utsiden av meg selv nå, og jeg ser klarere. På en måte gjør det vondt å se de tingene, vondt i øynene og vondt etsteds inni meg. Men jeg har bestemt meg for aldri igjen å miste meg selv og låse meg inne på den måten igjen.

Jeg tror jeg vil blogge litt igjen, men det blir helt sikkert like jævla sporadisk som det har vært i det siste. Det er mest for meg selv nå, uansett.

Man kan snakke mye og lenge om hvilke temaer som er tabubelagte i Norge. En kunne belyse hvordan for eksempel psykiske problemer, som visstnok skyr dagens lys, dyttes ned og skyves under teppet til fordel for en fasade som står bedre til det å skulle være et av verdens beste land å leve i. Skal man derimot sette det hele på spissen, er det ikke til å unngå å innse hva vi gjennom å transformere landet til en velferdsstat, med sine nymalte eneboliger og glitrende oljeindustri har gjort. I Norge har vi regnet oss frem til en fellesnevner for alt som eksisterer av tabu. Vi har hysjet ned og undertrykket en eneste, men ikke desto mindre uhyre viktig grunntanke: ærligheten.

Ordet tabu skriver seg fra det polynesiske tapu, "hellig", "farlig" eller "forbudt". Vi mennesker er redde for mange ting. Vi er redde for skadevirkningene det farlige kan ha, og for konsekvensene av å gjøre noe forbudt, kanskje mer enn vi i utgangspunktet frykter det konkrete farlige eller å gjøre det som ikke er lov. På samme måte er vi ikke redd for de tabubelagte ordene, men det vi står igjen med når vi skreller dem - den uunngåelige sannheten og ærligheten. Frykten for å blottlegge seg fullstendig, for det å være en åpen bok. Det er sagt at mennesker kun fødes med to grunnleggende redsler; frykten for høye lyder og frykten for å falle. Men jeg vil påstå at de fleste mennesker også fødes med enda en elementær frykt; angsten for det å være ærlig. Kanskje stammer denne iboende redselen fra tiden der det ble normalisert å klatre høyere og høyere på behovspyramiden. Kan hende har vi jevnt over fått dekket de grunnleggende behovene så godt at vi ikke finner det som plager oss viktig nok til å finne veien opp fra det dype, skjulte i oss. Videre; det økte karrierefokuset og janteloven har ført til et ideal, og ærlighet står ikke i oppskriften når man skal innfri forventningene fra samfunnet.

For hva oppnår man egentlig med uærlighet? Hverdagsløgner. Jo, takk, det går bare bra. Mye vil ha mer, vold avler vold og bekker små gjør stor å. De små unnasluntringene og de hvite løgnene vi bruker for å komme oss helskinnet gjennom hverdagen er mange, og det er ikke til å unngå å innse hva det fører med seg; rettferdiggjøring av løgner med høflighet som forsvar. Det er rett og slett tillatt å lyve, så lenge det ikke går ut over andre enn deg selv. Janteloven treffer med overveldende kraft; du skal ikke tro at noen egentlig bryr seg om deg. Det er fordi vi skal være ydmyke og ikke snakke om problemene våre. Slikt tar seg ikke ut. Det er obligatorisk, det er til alles beste, og det handler om å bruke språket og dets virkemidler for alt det er verdt. Jo, takk, det går bare bra. Det handler om løgn.

Utsagnet om at de sterkeste overlever er så innarbeidet i systemet vårt, at vi tar det for å være en selvsagt sannhet. Dette er nok tilfellet dersom vi forestiller oss et samfunn uten glasur og kakestrø; et samfunn som egger til kamp og tvinger til ærlighet fordi nettopp dette fremmer overlevelse og styrke. Velferdsstaten Norge kan synes å ha et overordnet mål om å fikse svakheter, helst uten å snakke om disse i offentlighet. Vi renner ned dørene til psykiatere, og ventelisten er lang, men hvor ligger årsaken? Evolusjonen beveger seg mot at de beste løgnerne overlever, det er de som får jobbene og det er de som vinner til slutt.

Man oppnår jo ingen forbedring ved å undertrykke psykiske problemer, likevel vet vi å skjule så mye som mulig. Det er ikke vanlig å besvare et hverdagslig spørsmål om hvordan det går med et ærlig svar, dette har man rett og slett ikke tid til i dagens stressamfunn. Slaviske fraser. Jo, takk, det går bare bra. Ved å kombinere tidsbegrensninger og tabu får vi løgner, redsel og om mulig større grad av psykiske problemer. Vi lukker oss selv inne og tenker at det er helt normalt, det vi måtte stri med. Det er da ikke verdt å blåse det opp bare for at hele verden skal vite hvordan du egentlig har det? Vi har alle vårt. Og jo, forresten, det går fortsatt bare bra.

Språket er på mange måter vårt mektigste våpen som mennesker. Med et land der det å måtte kjempe for tilværelsen virker like fjernt som en enda ukjent galakse, har vi lagt fra oss øks og knivblader, vi har kastet spydene for lengst, og skytevåpen brukes kun i nød. Så hva gjør vi når vi finner oss selv i moderne kriser? Hva skal vi forsvare oss med mot obligatoriske spørsmål, når sannheten dunker mot brystkassa, trenger seg opp gjennom halsen og vil ut?

 

Hvordan går det, egentlig?
Jo, takk, det går bare bra.

Språk. Med små, innøvde ord, trekker vi oss selv opp av gjørma og vever oss inn i et nettverk av løgner der ærlighet ikke er nødvendig. Ved hjelp av velkjente setningsoppbygninger eliminerer vi konsekvensene ærligheten kunne fått. Om så bare for en stund.

Man kan snakke om ærlighet og løgn på mange nivåer og overfor mange ulike typer kontakter. Gjennomgående for alle de typiske hverdagsløgnene er at man prioriterer simpel høflighet fremfor ærlige vurderinger. Man skal for eksempel ikke kritisere andre for mye, selv ikke konstruktivt, da dette virker sårende og overlegent - og du skal tross alt ikke tro at du er noe. Heldigvis har den senere evolusjonen gjort oss såpass tilpasningsdyktige at vi har en løgn parat for enhver situasjon.

Det er med andre ord mange ting vi ikke snakker høyt om i Norge, og det er mange ting vi er redde for. Verdiene vi har, sørger for et tabu det kan være vanskelig å viske ut med det første. Språket justeres, renvaskes og tilpasses slik at ingenting skal slippe inn på oss. Med et skjold av disse nye, blankpussede løgnene garderer vi oss mot oss selv, og mot den trusselen sannhetens selvinnsikt utgjør for idealtilværelsen.

Hva mener dere? Hva er tabu og hva er ikke tabu? I hvor stor grad er vi ærlige, og hva holder vi for oss selv?

Klokka er kvart på seks, plutselig slo blogginspirasjonen inn.

Det er rart med det, hvor lang og kald denne vinteren har vært, og samtidig hvor utrolig fort det har gått. Høsten gikk så sakte, men etter jul har alt bare vært et kappløp mot sommeren. Heldigvis er det ikke så lenge igjen, jeg kan ikke huske å ha vært så mye kald, så ofte, så lenge og så konstant. Kaldt, kaldt, kaldt. Trodde det aldri skulle ta slutt, men nå er det juni om kort tid og ikke minst bursdagen min. Alt går helt sykt fort. Ny måned, nye muligheter.

Så, nå er den her snart, sommeren. Jeg skal jobbe mye, for neste år blir dyrt med mye reising, enda mer reising, obligatorisk shopping og ikke minst russetid. Også skal jeg prøve å komme sterkere tilbake på bloggen her nå, det har bare vært så ekstremt med eksamen og alt som har skjedd. Kulden har gjort meg tiltaksløs, men jeg merker at alt går mye lettere når man ikke må psyke seg opp i timesvis for å gå ut døra. Mulig det blir ørlitegrann mer svada, eventuelt litt mote her inne fremover hvis jeg skal finne motivasjon til å skrive hyppigere. Også har folk sagt jeg skriver for mye? Den som lever får se. Hva sier dere? Hva vil dere lese om? Hvilke kategorier liker dere best? Mer meninger, mer skjønnlitterært, mer dikt eller mer svada? Hva tenker dere om antrekk, litt mer klær og mote?

Eller, først og fremst; er det fortsatt noen som leser her inne?
(Og gud, nå håper jeg på noe respons. Alt annet ville vært pinlig)

Først og fremst: unnskyld latskapen min! Jeg har ikke egentlig vært spesielt travel, jeg har bare ikke hatt overskudd eller inspirasjon til noe som helst saklig. Uansett, jeg har fått Siri til å fikse på designet, og nå ser det ganske mye bedre ut enn når jeg prøver å utfordre HTML-kodene.





Så, over til noe mer saklig. Hver gang jeg skal skrive noe her, finner jeg ut at en skremmende høy prosentandel av det jeg liker å kritisere har et eller annet å gjøre med skolesystemet. Vel, hvorfor ikke?

For noen uker siden bestemte lærerne seg for å legge opp til en uke med biologiprøve, sosiologiprøve, samt mattetentamen påfølgende mandag. Dette ble en mildt sagt krevende uke på skolen, søndagen satt jeg våken til nærmere halv fire med nesa i mattebøkene og jeg ba om fri fra jobben to helger på rad for å.... lese. Akkurat det er ikke så uvant, og milevis med prøver er jeg blitt godt vant til det siste året, selv om resultatene ikke alltid er til å hoppe i taket av. Men er det en ting med disse ukene jeg ikke kan takle, er det lærere som på toppen av det hele prøver å påprakke oss innleveringer, rapporter, stiler og lekseprøver. Når vi påpeker at vi har en tonn prøver å fokusere på, argumenterer gjerne den aktuelle læreren med at vi må "jobbe jevnt med fagene, så det ikke blir så mye arbeid før prøver".

Jeg kjenner det koker i meg når lærerne mener de vet alt om hvordan vi elever må gjøre ditt og datt for å oppnå best mulig resultater. At de alltid mener sitt eget fag er det aller viktigste, at de andre fagene umulig kan spille like stor rolle for fremtiden vår. Det er ikke nok timer i døgnet til noensinne å oppnå læreplanmålene i samtlige fag, det føles rett og slett ikke mulig.

Selv har jeg det siste året hatt en så stor mengde skolearbeid at jeg mister motivasjonen bare av å tenke på det, som regel har jeg hatt en eller to, tidvis tre prøver i uka. Da er det ofte snakk om 60-80 siders lesestoff. Det sier seg selv at det ikke er mulig å huske alt læreren har gått igjennom i timene, og uansett hvor iherdig man noterer og stiller spørsmål, blir man nødt til å ta i et tak før en prøve. I mange fag står elevene i uheldige situasjoner, enten takket være tap av mange timer eller som følge av dårlige lærere, og å lese til prøver blir dermed å starte nærmest på bar bakke.




Det er lett nok å si at man ved å gjøre lekser jevnt gjennom skoleåret og følge med i timene, kan oppnå kunnskaper så prøvene blir lettere å komme seg gjennom. Men det er rett og slett ikke mulig, når det blir lagt opp to prøver i uka nærmest fra dag èn. I tillegg mister vi timer jevnlig til fordel for fagdager, diverse, forestillinger og enda mer diverse. Det gjør det umulig for lærerne å komme gjennom pensum, og det gjør meg i det hele tatt litt oppgitt at lærerne bruker store deler av tiden på å belære oss om hvordan vi må prioritere faget deres fremfor å lære oss selve faget.

Skolesystemet i Norge gjør meg så irritert at jeg får lyst til å bli uteligger bare på trass. Det er som om man bygget det opp med en visjon om å finne flest mulige motstridende prinsipper samlet i et eneste kaos av et skolesystem. Det virker umodent å sitte som en uvitende elev og blande meg opp i det politikere jobber med, men det er så mange små ting ved hverdagsskolen som gjør det umulig for kunnskapen vår å matche velferden vi omgir oss med.

Jeg er for både lekser og prøver, og jeg mener for all del ikke at systemet bør bli slappere enn det allerede er. Likevel er jeg også for stabilitet og tilrettelegging slik at målene vi setter oss faktisk blir oppnåelige. Det nytter ikke med en haug ambisiøse mål for hva vi skal lære når de tar fra oss timer i hytt og pine, en visjon om å jobbe jevnt og trutt gir oss ingenting når det ikke legges opp til at dette skal være mulig. For jeg kjenner ikke en eneste elev som setter seg ned på mandagskvelden med matteoppgaver når det venter en 80-siders biologiprøve påfølgende dag. Vi er bare mennesker, og vi prioriterer det som virker fornuftig og fordelaktig i øyeblikket, ikke hva som vil lønne seg om tre ukers tid.

Eller hva sier dere? Er det faktisk mulig å være så effektiv at man får gjort alt av lekser med glans og samtidig gjør det skarpt på prøver? Mulig jeg er lat og dårlig til å prioritere, men hvordan får dere andre det til? Jeg klarer ikke finne noen balanse, og hele året blir å liste seg på tå over utrygg is i et tilsynelatende endeløst kappløp med tiden. Finner dere den balansen?

Eksamen nærmer seg med stormskritt og jeg kjenner gåsehuden komme snikende når lærerne begynner å snakke om læreplanmål for kjemien, franske lytteoppgaver, nasjonale forutsetninger for hva vi skal ha lært i løpet av året og sensors argusøyne.

Kommer jeg opp i matte legger jeg meg selv inn, og en kjemieksamen kan jeg iallefall ikke utholde tanken på. Biologi er det bare å glemme, det hadde blitt for brutalt. Fransk hadde blitt et par stotrende fraser og en haug "elementere feil" som læreren min kaller det, og jeg vet knapt hva vi har hatt om i historie dette året. Til slutt sitter jeg igjen med sosiologi, som hadde vært en drøm av et fag å komme opp i til muntlig. Men med min flaks er oddsen for dette så lav at jeg like gjerne kan rapportere til min ungdomsskolelærer i matte at jeg har funnet et nytt eksempel på en sannsynlighet lik null. For et liv!

Jeg kan overleve en, to eller en haglskur av dårlige karakterer på småprøver, og jeg kan takle lange dager med pugging i studiesenteret - eller å tømme innpå en liter iskaffe og sitte oppe til tre om natten med dundrende hodepine og påminnelse om alt jeg ikke kan i form av oppgaver som skulle vært gjort. Men er det en ting jeg ikke vet om jeg kan komme meg gjennom, så er det en eksamen i et av realfagene. Ærlig talt så skremmer tanken på eksamen meg så mye at jeg blir sittende paralysert, nærmest kaldsvettende.

Det kan ikke være bare meg? Selv om jeg ikke har tidenes realfagshjerne og selv om jeg litt for ofte nedprioriterer lekselesing, så kan det ikke være bare min egen feil at jeg føler meg så utrolig lite forberedt til en eventuell eksamen at jeg stadig må fremkalle nye planer om hvordan jeg skal klare å brekke et av de utallige beina i kroppen. For et eller annet sted i det norske skolesystemet er det en gigantisk brist som ikke kan fikses av nye, fantastisk ambisiøse læreplanmål eller en velformulert tale. Jeg vet ikke riktig hvor dette hullet egentlig er, men noe føles bare fullstendig feil.

I høst mistet vi om lag tyve dobbelttimer fransk - og vi har bare to økter i uka til å lære oss alt om fransk kultur, litteraturhistorie og politikk, samt å snakke språket flytende, da, naturligvis. Erstatningen for dette er ikke bare obligatoriske møter, forestillinger eller tentamner, men først og fremst fagdager. Dette er så vidt jeg har forstått ikke et nasjonalt opplegg, men noe vår skole har valgt å prøve ut i år. Uten å overdrive det spor - en renere fiasko tror jeg aldri jeg har opplevd i løpet av snart tolv år i den norske skolen. Jeg kan knapt huske en fagdag jeg har fått noe nytte av, det blir ensformig og sløvende, særlig i teoretiske fag som matte og biologi. Dessuten får vi ikke fagdag i samtlige fag, og dette resulterer i at enkelte fag blir fratatt haugevis av timer som ikke gis tilbake.

Hva så med de nasjonale målene? Vi har ikke sjans, iallefall ikke jeg. Jeg er redd en eksamen i enkelte fag vil ødelegge karakteren fullstendig, og jeg kan love at jeg ikke undervurderer meg selv når jeg sier jeg er kapabel til å bestå etter nasjonale krav i maks et eller to av fagene jeg har. Gjennom hele året blir vi nærmest oversett i klager, vi blir ikke hørt og forandringer virker rett og slett umulig, og når våren kommer er det tid for å vise at vi kan imponere på en nasjonal skala. Tror ikke det..

Er det bare jeg som har panikk, eller er det flere som kjenner seg uforberedt til det som måtte komme av eksamener? Hva kan gjøres for at det skal bli lettere for den enkelte lærer og elev å følge opp læreplanen?

Nå har påskeferien akkurat takket for seg, og det er tilbake på skolebenken. Selv har jeg ikke gjort stort i ferien, jeg har trykket i meg marsipan til den store gullmedaljen og spist poteter ved enkelte familiemiddager, men påskestemningen ble ikke den helt store i år. Ikke det at påsken noengang har vært av noen stor betydning for meg personlig, men i år kom jeg til å tenker på nettopp dette.

For hva er egentlig påsken?

Jeg mener, bortsett fra det åpenbare - Jesus ofret seg for folket, døde på korset og sto opp igjen, om jeg ikke husker fullstendig feil fra timene med KRL på ungdomsskolen. Så vi feirer med fri, påskekrim på TV og appelsiner på fjellet. Selv om jeg er i overkant takknemlig for alt skoleverket har å tilby av fridager, slår det meg som litt merkelig, rett og slett. Det gjelder jo høytider generelt, men spesielt denne påsken. Selv har jeg ingen tradisjoner i forbindelse med høytiden, og jeg fryder meg egentlig mer over påskeeggene i lilla kartong og ekstra betalt på jobb enn hvordan Jesus skal ha hatt sitt siste måltid og ofret seg for meg og alle andre etterkommere(?).

Nå virker jeg helt sikkert hysterisk igjen, men jeg ble bare plutselig klar over at påskens historie ikke berører meg det minste. Jeg har en følelse av at det gjelder for store deler av Norges befolkning. Vi kaller oss jo et kristent land, men jeg synes det hele virker litt tynnslitt nå når jula stort sett er penger og materialisme, og påsken er godteri og noen ekstra fridager, men jeg kan jo ta feil. Så, hva betyr påsken for deg og hvordan har du feiret i år?

I dag er det grått og kaldt ute, men jeg trøster meg med noen bilder jeg tok for noen dager siden, og at det snart er vår og sommer. Fremover gleder jeg meg til mye, blant annet:

- Kulturnatt i Risør
- 17 mai på jobb(av en eller annen syk grunn)
- Ingrid og Lene kommer hjem
- Hyttetur og nesetfestivalen
- 18årsdagen min, og ikke minst det å bli atten
- Skolens sommerball
- Bli ferdig med kjemi for ALLTID
- Hovefestivalen eller storbyweekend(evt begge deler!)
- Travle sommerdager på jobb og late kvelder med gode venner
- Klassetur til Alanya(!)

Jeg har ikke store planer for sommerferien enda, men satser på å tjene penger til klasseturen og en hel del nye sommerklær(obligatorisk). Hva gleder dere dere til med sommeren?

(Hey og unnskyld fraværet, men forrige uke gikk i ett med skole, prøver og jobb, og det er først nå jeg har orket å samle tankene til å skrive noe som helst igjen. Håper uansett det fortsatt er noen som har en viss glede av å lese her inne.)



Undersøkelser gjort av verdens helseorganisasjon(WHO) viser at hvert tredje barn tilbringer minst tre timer foran skjermen daglig,  samt at barn gjennomgående får alt for lite mosjon.

Jeg lurer på hvordan det har blitt sånn. Pappa snakker jo støtt og stadig om hvordan de på lørdagskveldene hørte på radioen og lekte med trepinner, eller hvordan de alltid gikk lange turer på søndagene, etterfulgt av en kjernesunn middag bestående av overkokt fisk og grønnsaker fra hagen. Selv om disse visjonene av "gamle dager" snarere er et desperat forsøk på å idyllisere fortiden enn fakta om hvordan det faktisk var, er det ikke til å komme bort fra hvilken retning utviklingen går i.

For eksempel husker jeg en gang da jeg var mindre og hadde besøk av en venn av meg. Vi hadde sittet inne hele dagen, og pappa ba oss om å gå ut mens han lagde middag. Han gav oss en kjærlighet på pinne hver for å finne på et eller annet ute i en times tid. Vi tok selvsagt godteriet og sprang ut, men ikke før hadde vi kommet ut døra, så fant vi ut at det ikke var noe å finne på. Hva skulle man gjøre ute i en hel time? Det var da mye gøyere å spille dataspill, eller å se noen skyte hodet av noen på TV. Jeg kan ikke påstå at jeg fikk en times fysisk aktivitet fem dager i uka om jeg så legger godviljen til - er det rart jeg så ut som jeg gjorde? Dette får jo naturligvis mange andre konsekvenser enn voksende overvekt, eksempelvis kan endrede perspektiver på vold, sex, alkohol og røyking blant unge trekkes inn som en følge av populære tvserier og dataspill.



Uansett, jeg jobber jo selv i en storkiosk, og de gangene jeg jobber lørdag eller søndag morgen og formiddag, består kundene stort sett av lett overvektige barn. De valser inn i ellevetiden med en tohundrelapp i lomma - og i løpet av de syv timene jeg er på jobb, rekker de som regel å bruke opp hver krone på pommes frites, baguetter, slimete godteri og is. Er dette en følge av at barn får mer penger av foreldrene, færre "regler" når det kommer til hva barna får lov å putte i seg eller er det en uavhengig utvikling? Det verste med dette er at mens jeg står der og irriterer meg grønn og blå over disse ungene som tydeligvis ikke eier næringsvett, må jeg minne meg selv på at jeg var akkurat som dem da jeg var yngre. Jeg regner jo meg selv som en person med relativt god helse - jeg tvinger meg selv på trening et par ganger i uka selv om jeg er toppen av lat, og jeg går som regel til å fra skolen, med mindre temperaturen ødelegger meg fullstendig.

Likevel, denne utbredte stillesittingen må jeg regne meg selv som en del av, selv om jeg kanskje ikke er "barn" lenger så er det noe som sitter igjen fra en barndom som en del av dessertgenerasjonen. Det skal ikke et geni til for å trekke paralleller mellom nettopp dette problemet, og den teknologiske utviklingen. Data, TV, playstation og gud-vet-hva engasjerer unge i langt større grad enn skiturer og trehytter i skogen. Jeg mener, er det i det hele tatt barn i dag som vet hva fantasi er?

Nei, jeg mener ikke egentlig å skjære alle under en kam, men denne utviklingen skremmer meg faktisk. For selv om også jeg satt mye stille da jeg var yngre, er det ingenting i forhold til mange unge i dag. Jeg mener, jeg visste i det minste ikke hva msn var før jeg var i tolvårsalderen, og å se på TV etter skolen var strengt forbudt - men i dag virker det rett og slett som om det lille som eksisterte av sperrer har takket for seg og man har blitt nødt til å innse at vi har tatt dessertgenerasjonen til et nytt nivå. Hvordan skal det gå med oss om vi fortsetter som dette? Kan vel begynne med å ønske firkantede øyne, nulltoleranse for fysisk anstrengelse og et ordforråd bestående av "omg", "lol" og "destroooooyyy" velkommen. Gud, jeg hater å være en del av dette.

Hva mener dere har skjedd med barn, og hvorfor får man gjennomgående mindre mosjon enn før? Er det noe vi kan gjøre, hva slags enkelttiltak kan man egentlig sette igang for å forebygge utviklingen? Ikke minst - er det noe å blåse seg opp for eller er det bare overdreven bruk av energi å bruke tid på å tenke over dette?