Ikke definert

For bare noen knappe måneder siden var jeg så sikker. Jeg ville gå folkehøyskole etter videregående, utdanne meg som psykiater, og så på magisk vis skaffe meg mann, barn og et stort hvitt hus på vestlandet. Hvordan jeg skulle få karakterene til å samsvare med ønsket om å komme inn på medisin, eller hvordan jeg skulle komme meg gjennom et så hardt studie med min konsentrasjonsevne var uvesentlig - for jeg visste jo hva jeg virkelig ville. Og da kunne jeg vel saktens få det til.

Nå vet jeg ingenting. Uvitenhet og usikkerhet er noe av det som skremmer meg aller mest, det gjør meg tiltaksløs og redd, og det gjør at jeg føler meg liten og unyttig. Plutselig finnes det ingen del av meg som orker tanken på alt det harde arbeidet jeg må gjennom for å kunne studere medisin, helt plutselig virker ikke folkehøyskole særlig forlokkende og jeg spør meg selv gang på gang om jeg egentlig er et familiemenneske.



I nesten tre år har jeg vært så sikker på at jeg ville studere psykologi, og jeg hater stemmen som sier at det ikke er det jeg har mest lyst til. Jeg hater at denne tvilen først nå har sneket seg inn på meg, jeg hater at andre alternativer plutselig popper opp i hodet mitt og ødelegger for sikkerheten og den nøye planlagte fremtiden. Nå angrer jeg på at jeg valgte realfag. Hva skal jeg med det når jeg plutselig finner meg selv med et brennende ønske om å bli journalist? Eller når jeg finner ut at jeg vil bli lærer i norsk, bare for å forsøke å motbevise min egen teori om at det ikke finnes gode norsklærere? Jeg har visst hva jeg ville så lenge, og nå spiser tvilen meg opp innvendig.

På nytt føler jeg at jeg har så dårlig tid. Igjen skulle jeg ønske jeg var tre personer, gjerne fire-fem, så jeg kunne rekke å utrette alt jeg vil, skrive ned alle tankene mine og kanskje en dag klare å utgi en bok. For alt som kommer ut av denne evigheten med alternativer, er redselen for å gjøre en feil, stresset for å finne ut hva jeg ønsker mest og følelsen av at tiden løper fra meg. Selv om viserne på klokka tikker i det samme taktfaste tempoet, kjenner jeg følelsen av at hastigheten har tredoblet seg. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg våkner en morgen med rullatoren ved siden av senga og finner ut at jeg ikke har fått gjort noe av alt jeg drømte om å gjøre? Hva om...

Jeg orker snart ikke mer. Vet ikke hvordan jeg skal klare å ta disse valgene når jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg har mest lyst til. Skal jeg velge realistisk, skal jeg satse høyt eller bare prøve å gjøre mest mulig på minst mulig tid? Jeg kan jo ikke ha tre forskjellige yrker, være forfatter på fritiden og ha en familie ved siden av. Det er jo rett og slett fysisk umulig å gjøre alt på en gang, men jeg klarer ikke helt å innse det.



Tiden bare løper forbi meg, alt går så fort. Jeg er redd for at alle plutselig skal vite hva de vil, og at jeg fortsatt skal stå uten noen peiling på hva jeg skal ta meg til. Størst av alt er redselen for å velge feil, for å gå tom for sjanser og ende opp i angeren. For ved siden av uvitenhet, er anger den følelsen jeg hater aller mest.

Hva gjør man når man ikke vet noe som helst lenger? Finnes det noen norm som sier når du skal ha bestemt deg for hva du vil gjøre med livet ditt? Er man grådig om man har lyst til å gjøre alt, helst på kortest mulig tid? Hvor fatalt er det å velge feil? Jeg har så mange spørsmål, men jeg finner ikke svarene.