Ikke definert

Selvmordsstatistikken blant unge i dag har skutt i været, det er direkte skremmende. Her bor vi i verdens beste land, hvordan kan man så ende opp så ødelagte at man tar sitt eget liv? Mange snakker om hvor egoistisk det er å ta selvmord, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene. Hva må til for at et selvmord kan bevilges forståelse? Hvor ille må man ha det før det skyldes det vonde fremfor egoisme? Hva må man gå gjennom som kan rettferdiggjøre å forlate alle rundt seg på en så brutal måte?

Jeg mener selvfølgelig ikke at selvmord noensinne vil være greit og overkommelig. Det er forferdelig at mennesker virkelig kan ha så stor tro på at livet ikke er verdt å leve. Samtidig som mange mener det er en feig handling, vil jeg påstå det kreves et visst mot. På samme tid som det er en simpel løsning på store problemer, er det et dypdykk inn i noe ukjent - noe vi vet skremmende lite om. Selv om døden er det eneste virkelig sikre vi vet, er det livets største mysterium. Så hva krever mest mot - å kaste seg ned i dette ukjente dypet, eller å fortsette livet med de problemene de har å by på?



Som sagt er det mange rundt meg som mener selvmord er uhyre egoistisk. Selv har jeg ingen tro på at mennesker som ikke føler at alt går mot dem på alle mulige måter ville ta sitt eget liv. Jeg tror at selvmordet er et produkt av en periode - uavhengig av varigheten - der alt skjærer seg. Det er mange måter å bryte ned et menneske på, og kanskje vil enkelte føle det er lettere å trekke siste millimeter selv, eller at hva som helst må være bedre enn situasjonen som den er. Likevel, en stor del av de menneskene som begår selvmord har en familie rundt seg, venner og bekjente som blir etterlatt i uvitenheten og sorgen, den intense følelsen av å ha gjort noe galt, eller å ikke ha gjort det som skulle til. Hvem er det egentlig som svikter i en sånn situasjon, de rundt som ikke ser og hører, eller en person som ikke vil eller tør å åpne seg? Og er det virkelig sånn at alle har noen, at ingen er alene?

Og hva har ført til denne økningen? Er det sekulariseringen som har slått inn og gjort at en ikke lenger tror på å havne i helvete for et selvmord, blir forskjellene mellom folk mer fremtredende og uutholdelige jo bedre vi har det? Har vi mistet det vi hadde av overlevelsesinstinkt - skyldes det at vi ikke lenger trenger å kjempe i hverdagen og at vi dermed ikke verdsetter livet, eller er det de som må kjempe, som faller utenfor velferdsnorge fra dag en som gjemmer seg bak søylene i denne skremmende statistikken?

Det ble mange store spørsmål her, og jeg vet ikke om jeg klarer å ta stilling til alle selv. Men først og fremst vil jeg høre deres mening om tittelspørsmålet - kan selvmord rettferdiggjøres, eller er det en lite gjennomtenkt og egoistisk gjerning? Kommer det an på situasjonen, eller kan man alltid løse de aktuelle problemene?